Man kan lukke øynene for virkeligheten, men aldri for minnene…

Da vi mistet et barnebarn, i dag for 15 år siden, trengte også vi besteforeldre å bearbeide det store traumet. For meg ble det «Viktors hage», et triangulært bed like ved inngangen til boligen vår. 

«Viktors hage» (opprinnelig kalt «Viktors hjørne») ble min sorgterapi, i respekt og omtanke for den lille gutten som vendte om etter bare vel en uke. Det hele opplevdes fullstendig meningsløst og hjerteskjærende, og følelsene måtte forløses. Det fikk jeg blant annet gjennom det lille blåblomstrende bedet ved huset, samt bloggen Minnehage som ble til kort tid etter at Viktor forlot oss. Bedet og bloggen ble min måte å bearbeide sorgen på. Som Viktors bestefar.

I Minnehage kan du lese mer om Viktor og den blå hagen. Den handler om mange opprivende følelser i en krevende tid, dager som opplevdes blytunge og grå, dager jeg aldri kommer til å glemme.

Viktors hage og bloggen Minnehage ble til for at Viktor aldri skulle bli glemt. Hver dag blir vi minnet på ham når vi går inn og ut av ytterdøren. I minnehage.johnsteffensen.no er alle minner gjemt, forhåpentligvis også til trøst og hjelp for andre som opplever tilsvarende traumer, blant annet som besteforeldre…

Små føtter setter dype spor, spor som aldri viskes ut. Man kan lukke øynene for virkeligheten, men aldri for minnene…

PS: Fra årsskiftet 2025/2026 er Minnehage blitt flyttet til nettstedet johnsteffensen.no. Etter hvert blir minnehagebloggen justert noe, i tillegg til at Viktors hage får enda flere blå blomster… Minnehagens nye nettadresse er minnehage.johnsteffensen.no

Bildet i starten på innlegget: Viktor holder rundt mammas finger. Foto: John Magnus Steffensen